I artikkelen om forløperne til Live Electronics omtales flere toneangivende personer, kulturer og miljø. Gjør et søk på internett og finn en ressurs (tekst, video, annet) om en av personene, kulturene eller miljøene som du finner interessant og inspirerende.
Lag et nytt innlegg nedenfor og skriv en kort tekst på omlag 200 ord hvor du redegjør for hvorfor du synes denne ressursen er interessant og inspirerende.
Ditt innlegg er synlig for andre. Sjekk gjerne ut andres innlegg og kommenter.
Fant ut at man kan høre Luigi Russolos futuristiske instrumenter på Spotify.
Luigi RUssolo var pre elektroniske instrumenter, men lagde akustiske instrumenter som skulle høres ut som maskiner ca mellom 1910-1930.
Han kalte dem intonarumori (noise makers). Ofte bygget av et hjul som slo an eller buet en streng og en tromme som resonator. Ofte kunne man kontrollere pitch og dynamikk.
I alt lagde han 27 ulike intonarumori. Ulike konstruksjoner lagde ulike lyder som ble sendt ut av et horn.
Russolo mente industriell revolusjon endra vårt frohold til lyder, og var bestemt på at noise ville bli den melodiske musikkens arvtager.
https://open.spotify.com/album/2MQrfBgPFkmKFaRYPJu8Ab
https://en.wikipedia.org/wiki/Intonarumori
I artikkelen om forløperne til Live Electronics omtales komponisten Karlheinz Stockhausen under avsnittet om Elektronische musik, der utviklingen av lydsyntese er nevnt som et sentralt stikkord. Mitt bidrag er denne artikkelen om Stockhausens påvirkning på populærmusikk gjennom nettopp hans engasjement med musikkelktronikk og lydsyntese, publisert i musikkteknologimagasinet Sound On Sound, mars 2008:
http://www.soundonsound.com/people/karlheinz-stockhausen
Her trekkes det frem at Stockhausen, til tross for hans kritikk av populærmusikken, regnes som en svært viktig inspirasjonskilde for mange store navn innen feltet. Både Björk, The Beatles, Kraftwerk, Pink Floyd, Brian Eno, Frank Zappa, David Bowie og Miles Davis har trukket frem betydningen av musikken og arbeidet hans på én eller annen måte, hvilket er overraskende for en komponist som er kjent for å mente at populærmusikken led av «its reliance on repetition and consequent predictability (Whitelaw 2008)». I en kommentar til den elektroniske produsenten Aphex Twin (Richard James) oppfordret Stockhausen ham til å lytte til mer av musikken hans – “because he would then immediately stop with all these post–African repetitions”. Richard James responderte med at Stockhausen burde høre mer på Aphex Twin – “then he’d stop making abstract random patterns you can’t dance to”.
Stockhausens første elektroniske mesterverk, Gesang der Junglinge (Song of the Youths), kom i 1956 og er blitt oppført som Paul McCartney favorittverk fra komponisten. Det er bygget på et utvalg elementære elektroniske elementer (primært sinustoner som filtreres og moduleres på forskjellige måter) i samspill med opptak av en ung gutt som synger. Dette er det første stykket som kombinerte lydsyntese med musique concrète, og resultatet var både intrikat og effektfullt. I «Strawberry Fields Forever» fra Sergeant Pepper’s Lonely Hearts Club Band (utgitt 1967) er både overdubbing, tape delay og Mellotron-fløyter representert, hvilket ofte henvises til som Stockhausen-inspirert. Komponisten selv har uttalt at John Lennon og ham hadde kontakt i perioden albumet ble innspilt, og han har kalt ham århundrets viktigste bindeledd mellom populær- og klassisk musikk.
Litteratur:
Stockhausen, Karlheinz 1956. Gesang der Junglinge. Kan høres på: https://open.spotify.com/track/5i4FXT8AOFHIZTMWB9BzZT
Whitelaw, Twim 2008. Karlheinz Stockhausen – Electronic Music Pioneer. Sound On Sound. Tilgjengelig på:
http://www.soundonsound.com/people/karlheinz-stockhausen
Jeg har søkt meg opp på Raymond Scott, en artig fyr jeg fant interessant. Selv om han er mest kjent for å ha skrevet musikk som er brukt i utallige tegnefilmer, drev han også med elektronisk musikk og oppfant mange egne instrumenter. Dette gjaldt spesielt på 50- og 60-tallet, etter han hadde opprettet Manhattan Research Inc. Dette var en avdeling i selskapet sitt der han bygde elektroniske instrumenter og effekter, i tillegg til at han skrev musikk med dem, ofte til jingler i reklamer. Mye av det han skapte her er senere samlet på et album med samme navn, med mange morsomme og interessante snutter:
https://open.spotify.com/album/7ctcZZGbNxjwHb46pMRZ7D
Her er Wikipediaartikkelen om dette albumet:
https://en.m.wikipedia.org/wiki/Manhattan_Research_Inc.
Og her er artikkelen om hele fyren:
https://en.m.wikipedia.org/wiki/Raymond_Scott
Det finnes også en rar nettside opprettet av etterkommerene hans, der man blant annet kan finne gratis noter av mye av musikken han skrev:
http://www.raymondscott.net
Bob Moog skal ha vært påvirket av arbeidet til Raymond Scott, og de skal ha vært venner og kolleger i mange år.
“Musique concretè” – “konkret musikk” er en sjanger innen feltet “elektroakustisk musikk”. Dette var kunstmusikk som startet rundt 1940 – hvor elektrisk lydproduksjon ble et integrert element i musikken. Denne musikkformen hadde base i Paris, men det var også grupper som eksperimenterte med lignende materiale både i Köln (elektronische musikk med Karlheinz Stockhausen) og i New York (tape music/computer music). Pioneeren for denne retningen var Pierre Schaeffer, og han var en av de første som tok i bruk ordet “acousmatic sound” for å forklare noe av innholdet i “Musique concretè”- nemlig at lydkilden var ukjent for lytteren. I konsertsammenheng hørte publikum flere lyder, men lydenes opphavskilde (høyttalere) kunne være skjult. Dette fordi mye av det tradisjonelle mønsteret publikum var vant til å se (f.eks en hornist som blåser i instrumentet sitt) forsvant. Pierre Shaeffer jobbet nemlig opprinnelig med radioer, og ble etter hvert interessert i å finne ut hvordan man kunne manipulere lyd med disse. Etter hvert kunne derfor store, tekniske installasjoner med mange knapper og ledninger fungere som et musikkinstrument. Videre kunne selve materialet i “Musique concretè” være lyder fra opptak av instrumenter, stemmer, naturlige omgivelser (skog, by, folkemengder o.l.), synthesizere eller annen digital signal prosessering – og komposisjonene trengte ikke å forholde seg til kategorier som form, harmonikk, rytmikk etc. Musikken var altså ikke forbeholdt notebasert materiale. Om selve benevnelsen “Musique Concretè” sa Schaeffer “when I proposed the term ‘musique concrète,’ I intended … to point out an opposition with the way musical work usually goes. Instead of notating musical ideas on paper with the symbols of solfege and entrusting their realization to well-known instruments, the question was to collect concrete sounds, wherever they came from, and to abstract the musical values they were potentially containing”. En ser her at poenget var å utforske nye måter å manipulere lyd på (med instrumenter som ikke var “typiske”), å ta i bruk nye elementer i musikken (elektronikk, opptak av konkrete lyder uavhengig av opphav osv.) samt nye måter å både komponere og framføre musikken på (i forhold til notebasert materiale). Med andre ord, Schaeffer var med på å gjøre slik teknologi til en større del av kunsten – og flere av teknikkene hans er helt vanlig den dag i dag (f.eks sampling).
https://www.youtube.com/watch?v=CTf0yE15zzI Komposisjon av Pierre, “Ètudes de bruits” (“støystudier”) med blant annet opptak av tog.
http://www.factmag.com/2016/02/23/pierre-schaeffer-guide/ Artikkel om Pierre Schaeffers påvirkning på dagens musikk – blant annet sampling.
https://en.wikipedia.org/wiki/Electroacoustic_music
https://en.wikipedia.org/wiki/Acousmatic_sound
https://en.wikipedia.org/wiki/Musique_concrète
Min nettressurs er dokumentaren The Delian Mode om Delia Derbyshire:
https://www.youtube.com/watch?v=nXnmSgaeGAI
Delia Derbyshire brukte mange av de samme teknikkene som i Pariserskolen og musique concrete, både i sin egen musikk, og i jobben sin i BBC Radiophonic Workshop. Jeg syns denne dokumentaren er inspirerende fordi den gir et innblikk i hvordan elektronisk musikk påvirket TV på 60-tallet. Og ikke minst hvor møysommelig arbeid det var å ta opp lyder på teip og klippe alt sammen, for så å masterere ved å spille alle teipene samtidig og håpe at de ikke gikk ut av synk underveis… Tenk hvor mye lettere det er nå! Det får meg til å tenke på hvorvidt vi går glipp av noe, noe som skjer i prosessen, siden alt kan gjøres så mye raskere digitalt. Det er også ganske festlig å høre at BBC ikke ansatte «komponister» på den tida, og at Delia Derbyshire og de andre som jobbet på Workshopen ble kalt «assistenter»! Derbyshire komponerte så og si all musikken til Doctor Who, men tjente ingenting på rettighetene. Det sier litt om hva slags status den elektroniske musikken opprinnelig hadde, før den fikk større kredibilitet. I slutten av dokumentaren snakker de litt om disse tingene. Foruten denne dokumentaren, så bør alle høre «The Expanding Universe» av Delia Derbyshire fra 1980, laget med GROOVE systemet ved Bell Labs. Hun var virkelig en pionér innen elektronisk musikk. https://www.youtube.com/watch?v=rN3uYELX8iQ
Woooops der skreiv jeg helt feil. «Expanding Universe» er selvfølgelig Laurie Spiegel sitt album. Men det er jo megakult, så hør gjerne på det!
Her er et fint intervju med Laurie Spiegel for å veie opp! Pionér på et helt annet område innen elektronisk musikk, innen synthesizing og generativ musikk, blant annet.
Del 1: https://www.youtube.com/watch?v=TzOJtZYsGSA
Del 2: https://www.youtube.com/watch?v=oconRQBZff0
PENDULUM MUSIC – STEVE REICH
Kom over en komposisjon som jeg synes var interessant, og ville dele.
Pendulum music er en konseptuell komposisjon for mikrofoner, høyttalere og utøvere. Den ble til etter en oppdagelse Reich gjorde på 60-tallet da han svingte en mikrofon som en lasso, og oppdaget feedbacken som oppsto. Dette ble da grunnideen og konseptet for komposisjonen. Dette er et viktig stykke innenfor elektronisk musikk/live elektronikk fordi det sentrale i utførelsen er elektronikken og, men også en viktig komposisjon innenfor minimalisme.
«Pendulum Music is considered to be a seminal work of minimalism, because it explores the idea of music created from repeating patterns that phase against each other. »
«Conceptually, it fits hand-in-glove with my other work. It’s a phase piece, a process piece. It’s the idea of a piece that runs on its own once you set it up and load it and you can walk away. »
Lenkene nedenfor inneholder en fremføring av komposisjonen, en tekst av Steve Reich om stykket, og «noten»/beskrivelsen av komposisjonen. Sjekk ut
Lenker;
https://www.youtube.com/watch?v=fU6qDeJPT-w (fremføring)
http://www.synthtopia.com/content/2013/05/12/steve-reich-pendulum-music/ (fremføring)
http://www.furious.com/perfect/ohm/reich.html
http://pendulummusic.tumblr.com/post/1302932644/steve-reich-pendulum-music-instructionsscore
Fett! Har ikke kommet over den komposisjonen før. Skikkelig fint verk!