En oppsummering av Donald Halls kriterier (Hall, Donald E. (2002): Musical Acoustics. Kap. 15 Room Acoustics).

1. Klarhet og definisjon.
Toner og klanger må kunne oppfattes klart, krispt og uforstyrret. Direktelyden må være sterk og uhindret. Publikum plasseres så nært lydkilden som mulig. Heve scene og plassere publikum i amfi eller på balkonger. Hvis alle ser lydkilden er sjansen god for at de også hører direktelyden. Etterklangen må ikke være så sterk og lang at den maskerer direktelyden.

2. Ensartethet
Alle i rommet bør så langt som mulig høre samme lyd, oppleve samme lydbilde. For å unngå forskjeller i oppfattelse av direktelyd: amfi og balkonger. Etterklangen må være så lik som mulig i hele rommet. Konkave vegger samler lydenergien og må derfor unngås. Likeså rektangulære rom med flatt, vannrett tak fordi det gjør at lyden kastes fram og tilbake mellom flatene i rommet. Uregelmessig konstruksjon er best; ikke-parallelle vegger, konvekse flater og utstående kanter. Nisjetak, balkonger, lysekroner, åpne takkonstruksjoner, store tredimensjonale utsmykninger sprer lyden og er derfor bra. Objekter av ulike størrelser som sprer lyd med bølgelengder tilsvarende objektenes størrelse.

3. Omslutning
Lyden må omslutte lytteren. Lytteren skal ”bade i lyd”, samtidig som det er mulig å oppfatte hvor lyden kommer fra slik at hørsels- og synsinntrykk stemmer overens. De tidlige refleksjonene må komme fra flere forskjellige vinkler, forfra, ovenfra og fra sidene.

4. Fravær av ekko
Selv om etterklangen består av mange ekko fra rom og objekter i rommet skal ingen av disse framstå som et tydelig ekko, men smelte sammen til en glatt etterklang.
De tidlige refleksjonene bør ikke ankomme mer enn 10 millisekunder etter direktelyden. Lydens hastighet er 0,34 meter pr. ms., og det betyr at distansen som de tidlige refleksjonene tilbakelegger ikke bør være mer enn 10 meter lengre enn den distansen som direktelyden tilbakelegger. Dette betyr at det må plasseres reflekterende flater i fronten av rommet (ved eller over scene). Skråstilte sidevegger og reflektorer over scene. Det bør ikke vær mer enn 30 ms mellom første og andre refleksjon, andre og tredje osv.

5. Etterklang
Lydens fortsettelse, eller etterklang må ha et passende lydnivå i forhold til direktelyden og en passende lengde. En mellomting mellom død akustikk (ingen etterklang) og ”muddy”/grøtete (for mye) alt etter musikkens karakter og estetikk. Rommets størrelse og flatenes evne til å absorbere eller reflektere lyd er avgjørende. Mye etterklang i lave frekvenser gir varme og mye etterklang av høye frekvenser gir briljans.

6. Utøverens tilfredshet
Scenen må være fri for forstyrrende refleksjoner samtidig som den gir utøverne følelsen av å spille sammen og ha god kommunikasjon seg i mellom. Bakvegg må ikke gi et kontant ekko, men en blanding av ulike refleksjoner slik at utøver får et inntrykk av hva publikum hører. En skjellformet scene kan være ideell, slik at utøverne hører hverandre og at lyden projiseres ut til publikum, eks. Hollywood bowl. Lyden må ikke stenges inne på scenen av scenetepper, proscenier og annet. Scenen må ikke ha parallelle sidevegger som kaster lyden fram og tilbake (flutter ekko), som er forstyrrende for utøverne og som ”fanger” lyden på scenen.

7. Fravær av støy
Lydsvake partier i musikken skal ikke forstyrres av støy utenfra eller andre støykilder. Mer enn 40 dB bakgrunnsstøy gjør et konsertlokale uegnet for akustisk musikk. Lavere enn 20 dB er svært vanskelig å få til.

Litteratur: Hall, Donald E. (1996): Musical Acoustics. Brooks/Cole Publishing Company. Room acoustics s. 317 – 347.